Lampen tent hjemme

Etter en avsluttet, fantastisk møtehelg, med Stefan Salmonsson, sitter jeg igjen med noen tanker jeg vil dele med deg.

Vi hørte beretningen om den bortkomne sønnen som tok sine valg og havnet blant grisene. Den skammen, den oppgittheten han måtte følt når moroa var over, men akkurat der ”kom han til seg selv”. En bra plass å komme til.

Men så… veien der fra og hjem. Den kan være lang, skamfull og tøff. Den kan selvsagt også være enkel, da man er overbevist om at dette er den rette vei.

Hva kan vi som menighetsfellesskap og åndelig HJEM gjøre for prosessen? Det er mitt hovedspørsmål i denne lille oppsummering. Om det er et nytt menneske som aldri har vært innom dette med tro og menighet. Eller om det er en ”bortkommen sønn/datter” er vårt bidrag relativt likt.

Står vi der som faderen i beretningen med åpne armer, raushet i ord og gjerning? Med en ikke bebreidende holdning? Er vi berett til å lage fest, åpne helt opp? Er det varmt nok hos oss, slik at de ønsker inn i lyset? Er ”lampen på” i vårt fellesskap, slik at vi forstår å tolke prosessen et menneske er i? Det er nemlig slik at når man er i en prosess av forandring, er man meget var på signaler, blikk og uttrykk. Hva man sier har betydning. Ingen opplever det godt hvis man får blikk eller kjenner at det hviskes om enn. Hva har vi med å snakke om hva som foregår i andres liv? Har ikke vi nok med det som rører seg i vårt eget hjerte? Er ikke jeg også i forandring? Jo, vi er alle på vei. Det ligger mange farer og lurer av negative tanker og holdninger. Disse må vi avsløre for selv å leve i frihet og glede! Vi trenger å leve med integritet om vi skal betros å være veivisere.

Hva gjør du når noen kommer på besøk i ditt hjem? Du forbereder deg med å stelle i stand huset, du tenker igjennom, hva vil jeg servere (gødkalven er klar), hvilke inntrykk vil jeg gi mine gjester? Jeg tenker igjennom hva jeg ønsker at menneskene som har vært innom meg skal sitte igjen med. Hvilken duft sitter i veggene? Når tiden for besøket nærmer seg gjør jeg de siste forberedelsene. Tenner lysene for en varm velkomst. Ja, det kan hende duftlysene blir tent for å gi det lille ekstra. Vi er ansvarlige for gjestens velbefinnende og er den eksemplariske vert! Kanskje du har skrevet ”velkommen” på vinduet med store bokstaver! Det har jeg gjort for at mine barn skal kjenne seg varmt velkommen og for at de skal vite at her er deres hjem for alltid. Uansett hva du gjør, så elsker vi deg!

Slik er det også i ”menighetshjemmet”, vi som går der er vertskap for mennesker og vi er satt til å formidle Jesu vertskap. Tenk bare hvordan Jesus møtte Sakkeus, en kjeltring. Ingen av de som baksnakket han fikk noe resultat. Men Jesus ser han oppe i et tre. Sakkeus som er kommet nær for å oppleve noe. Jesus ”tar signalet” og inviterer seg selv inn. Det er frimodig gjort! Blir med Sakkeus hjem. Bryr seg ikke om folkesnakk. Den samtalen de hadde kan ikke ha vært annet en god. Frukten taler sitt klare språk. Sakkeus får sitt liv forvandlet. Skammen og stoltheten må gi vike. Et annet hjerte kommer på plass. Dette skjer igjennom den mottakelse Jesus gir Sakkeus, selv i hans eget hjem.

Tenk etter: Hvordan tar jeg i mot mennesker? Hvilke forberedelser har jeg gjort i mitt liv? Har jeg ”lampen tent” når noen kommer for å søke hjem til Far i himmelen?

Det er mange som trenger å komme ”hjem”. Det kan være barn, ektefeller, foreldre. Det kan være mennesker som ikke aner at det finnes en slik plass, eller at troen kan få betydning i deres liv. At menigheten er et hjem der varme og kjærligheten fra Gud kan råde. La oss ønske velkommen hjem til Faderen. La oss bli som Faderen i vårt møte med medmennesker!

Annica Indergaard

Print your tickets